Med skiftleder på sporet i høsthveten

Av Thomas Stærk

Forventningene til en nattevakt kan nok variere både fra person til person, og fra nattevakt til nattevakt. Noen av oss er så heldige at vi stort sett alltid har tjeneste ute i patrulje, mens andre igjen risikerer å bli belemret med arrestvakt eller andre ”inne-oppgaver” som man enkelte ganger finner ganske kjedelig. Stilling som skiftleder er nok en av de stillingene der man ofte må påregne å bli opphengt i arbeidsoppgaver inne på vakta eller som arrestvakt. I hvert fall er det slik i Østfold. På nattevaktene er det vel straks litt enklere å løsrive seg og komme seg ut, og dette var nok planen til skiftledere Lars den natten jeg nå skal fortelle litt fra. Han hadde sittet mye inne i det siste, og var klar for litt innholdsrik ”ute-tjeneste”. Hva var vel da mer naturlig enn å sette seg opp i patrulje med hundeføreren?

Dette var en natt til lørdag, og som noen kanskje kjenner til er ikke Sarpsborg den største utelivsbyen – i hvertfall ikke på en fredag. Dette passet bra, siden vi litt tidlig på natten ble bedt om å kjøre til en forholdsvis øde plass et godt stykke utenfor sentrum av Sarpsborg. Bakgrunnen for oppdraget var et en person hadde knust seg inn i en leilighet på stedet, og deretter truet personen som bodde der på livet. Følgelig ønsket beboeren bistand fra politiet, og vi ble sendt mot stedet. Det var et godt stykke å kjøre til dit, og vi hadde derfor gode muligheter til å vurdere hva som kunne møte oss. Jeg sa til Lars at han kanskje skulle få det som han hadde håpet, dersom personen fant det for godt å forlate stedet til fots før vi ankom.

Og ganske riktig – da vi kom til stedet, hadde gjerningsmannen forlatt stedet til fots, og vi fikk pekt ut en retning der han skulle ha blitt borte. Dette var ut mot et jorde, noe som selvsagt heller ikke var noen ulempe i forhold til mulighetene for å få et godt spor for hunden. Da vi skulle starte søket hørte jeg noe skeptisk mumling bak meg fra Lars. Lars er bonde også han, og var følgelig bekymret for høsthveten som nå spiret grønt og frodig utover jordet. Gjerningsmannen delte tydeligvis ikke denne bekymringen, siden hunden umiddelbart fikk en god sporutgang utover nevnte jorde. Jeg delte egentlig heller ikke bekymringen for høsthveten, og fulgte selvsagt på. Lars kom etter han også, men sendte nok noen sympatiens tanker til den stakkars bonden som fikk hveten sin tråkket på.

Etter å ha fulgt sporet over hele det nevnte jorde nærmet vi oss en liten grøft med en bekk, der det også var noe vegetasjon. En annen patrulje som også hadde tatt turen til stedet, kjørte innover en gårdsveg i samme retningen som sporet gikk, for om mulig å få gjerningsmannen til å ”trykke” litt. Da vi kom frem til området der det var noe mer vegetasjon, hadde jeg nok forventet at sporet skulle vinkle mot en av sidene, siden dette ville gi gjerningsmannen bedre skjul for evt. forfølgere. Dette slo imidlertid ikke til, og sporet fortsatte over grøften og bekken, og ut på neste jorde.

På dette jordet var det imidlertid nypløyd jord, og jeg sendte en liten tanke til Lars som nå slapp å bekymre seg for høsthveten til bonden. Her kunne vi ikke ødelegge noe. Lars viste imidlertid ingen tegn til lettelse på vegne av kollegaens høsthvete, og var tydeligvis like lite glad for å gå på pløyd mark. Sympatien med bonden hadde nå konvertert til sinne for at bonden kunne være så tåpelig å ikke pløye og så på høsten, slik at det var mulig på lettest mulig måte å forfølge en rabiat mann som hadde stukket av fra politiet.

Jeg minnet Lars på alle timene inne ved skiftlederpulten og alle turene opp og ned trappene til arresten, og han ble raskt fortrolig med å gå på tvers av nypløyd mark. Sporet fortsatte i retning av et par gårder på stedet, som lå i tilknytning til den vegen der den andre patruljen nå kjørte streif. Her var det bare å henge på.

Sporet krysset også hele dette jorde, og nærmet seg etter hvert de to nevnte gårdene. Rett før vi ankom vegen, bøyde hunden først av mot låven på den ene gården, før den deretter satt kursen mot vegen og ut på denne. Da hunden kom ut på vegen prøvde den seg litt i begge retninger, uten å vise særlig vilje til å fortsette i noen av retningene. Den prøvde seg også litt opp mot innkjøringene til den andre gården vi nå var kommet til, men ville ikke fullføre dette helt heller. Hunden viste litt tegn til å markere på overvær i retning av den andre gården, men jeg la egentlig ikke alt for mye i dette. Jeg så at det var en hundegård inne på gårdstunet, og antok kanskje dette var årsaken til interessen for stedet.

Lars foreslo at hunden kanskje hadde bøyd av bort fra den første gården litt for tidlig, og at vi skulle ta oss tilbake til dette stedet som vi tross alt hadde bra spor. Jeg var tilfreds over at Lars hadde kommet seg ut bekymringene omkring høsthvete og pløyd mark, og nå syntes å ha riktig fokus. Vi tok oss tilbake til stedet der hunden først hadde bøyd av opp mot den første gården. Og ganske riktig – hunden viste igjen tegn til å gå spor, og denne gangen fullførte den helt opp til den første gården og inn blant noen redskaper og annet som stod utenfor låven på stedet.

Inne på denne gården virket hunden igjen noe forvirret, og vi fikk ikke noe skikkelig fremdrift. Jeg gikk litt rundt omkring gårdsplassen og litt forbi gården, i et forsøk på å ta opp sporet igjen. Jeg slet litt med å komme videre, men hunden viste stor iver etter å fortsette. Her var det ingen grunn til å gi seg i hvert fall. Det var vel ikke utenkelig at streifene med politibil i området gjorde sitt til at gjerningsmannen hadde vandret litt frem og tilbake i området. Den andre patruljen på stedet så at vi slet litt med å komme videre, og tok oppstilling et lite stykke bortenfor. Siden de nok kjente til at jeg har en tendens til å bli litt sint dersom de streifer og stopper for tett på meg når jeg går spor, valgte de å bivåne det hele fra litt avstand. Det var nok klokt.

Lars ville nok heller ikke gå i vegen for meg, og trakk seg derfor også litt tilbake i retning av der den andre patruljen stod. Jeg hadde gått litt over til å la hunden søke en løsning på problemet selv, uten å styre den dit jeg ville den skulle prøve. Dette gav forholdsvis raskt resultat, og jeg fikk ny sporutgang ut mellom et par kontainere som stod på motsatt side av vegen for den første gården. Lars på sin side hadde snakket litt med den andre patruljen, som hadde merket seg ved en Volvo som vi møtte under utrykningen til stedet. På bakgrunn av denne observasjonen hadde han påbegynt den destruktive tankegangen omkring mulige årsaker til at hunden hadde et lite sportap. Kunne gjerningsmannen ha hatt en bil parkert på stedet?

Sporet hunden nå tok opp var ikke langt, og gikk i retning av den andre gården, på motsatt side av der hunden tidligere hadde vist interesse ved overværsmarkering etter å ha gått av sporet. Fra jordekanten på baksiden av våningshuset på gården ville hunden over gjerdet og inn i hagen. Jeg kommanderte hunden til å hoppe over, og den fortsatte spor bort til verandaen til huset. Idet hunden stakk nesen inn mellom plankene i gelenderet på verandaen, spratt en lettere forfjamset mann opp på bena og gav seg ved det tilkjenne. Jeg trakk meg tilbake og kommanderte personen ned fra verandaen, men han viste ingen tegn til å la seg kommandere til noe som helst. Han ble stående urørlig og se spørrende på meg og hunden

Lars hadde nok ikke helt fått med seg at vi hadde tatt opp sporet igjen, men var raskt på pletten da han hørte at noe var på gang. Jeg hadde kommet meg opp på verandaen, og tatt kontroll på personen. Han begynte imidlertid å bli noe ufin i oppførselen sin, og gjorde først noen spede forsøk på å motsette seg arrestasjon. Vi fikk imidlertid satt på håndjern, og tatt han ned på plenen fremfor huset. Den andre patruljen hadde også kommet til, og planen var at de skulle ta med seg fangen inn til arresten, siden vi hadde et stykke å gå til bilen.

Imidlertid hadde vi kommet så langt på natt at det nærmet seg stengetid i byen. Selv om en fredagskveld i Sarpsborg kanskje ikke er av de heftigste byopplevelsene, er det selvsagt en og annen byløve som ikke helt klarer å innordne seg. Den andre patruljen ble derfor omdisponert til oppdrag i byen, og vi ble igjen alene med fangen vår. Jeg tenkte vi kunne la fangen gå noen meter foran oss, og at vi i fellesskap kunne ta oss tilbake til bilen. Fangen på sin side tenkte at dette var hans lille mulighet til å lage enda mer krøll, og han fant det derfor for godt å utagere mot både oss og hunden, noe som selvsagt ikke falt i god jord. Fangen måtte nok en gang en liten tur ned på bakkenivå, og til og med den harmløse hunden min begynte å bli irritert på vedkommende. Nå var det kanskje på tide å innse at slaget var tapt?

Vi ble enige om at jeg skulle sitte på fangen inntil Lars hadde hentet bilen, siden en felles promenade blant spirende høsthvete syntes umulig å gjennomføre. Da Lars hadde kommet et stykke på veg tilbake til bilen, hadde fangen nok en gang samlet krefter til et lite utbrudd. Denne gangen sparket han bakover for å treffe meg i ryggen, uten at dette utgjorde noen særlig trussel. Siden han ropte og skrek samtidig oppfattet imidlertid hunden dette som en trussel, og fant det for godt å bistå far litt. Det ble litt streving for å klare å holde kontroll på fangen, samtidig som jeg forsøkte å få hunden til å slippe taket i det ene beinet hans. Man kunne vel vanskelig klandre hunden for at den ville hjelpe far med en krakilsk fange som sparket og bar seg. Vi ble enige til slutt, og hunden slo seg til ro med at far hadde kontroll.

Lars ankom med bilen, og vi fikk til slutt stablet den krakilske ned mellom baksetet og forsetene, og vi kunne starte transporten til sentralarresten. Et par utbrudd til ble det under vegs, men til slutt ble han trygt plassert der slike hører hjemme – i en celle. Fangen hadde på seg mindre mengder amfetamin, noe som vel kunne forklare noe av fangens oppførsel overfor både fornærmede og oss.

Etter dette forløp resten av natten forholdsvis rolig. Da solen opprant og det var på tide å komme seg hjem i bingen, var både Lars og jeg enige om at natten hadde vært bra. Lars hadde fått innfridd sine forventninger om å litt realt ”ute-arbeid”, og hundeekvipasjen hadde fått et fint hundeoppdrag med en person pågrepet for innbrudd, trusler og besittelse og bruk av narkotika.

Man kan jo også forestille seg hva denne manne hadde vært i stand til å utrette på drift i et slikt område, på et slikt tidspunkt og i en slik tilstand. Fangen fastholdt hele tiden at han befant seg i et lite tettsted utenfor Fredrikstad, på tross av at han befant seg på bondens veranda i et utpreget jordbruskområde i utkanten av Sarpsborg. Det er gode grunner til at slike rusmidler verken er tillatt eller anbefalt brukt…