Ut mot havet

Av Tormod Gjerløw

Våren/sommeren står for døren, og med det kommer nye utfordringer. De siste årene har Østfold, og for den saks skyld hele kysten langt ned mot Sørlandet, vært plaget av båttyverier og tyverier av båtmotorer. Det er store verdier som har blitt tatt, og mye av dette vet vi er ført ut av landet. Dette får meg til å tenke på en liten historie fra forrige sommer da Pål og jeg kjørte ut i Skjærgården en nattevakt for og ta et par av disse båttyvene på fersken.

Som sagt hadde Pål og jeg nattevakt, og operasjonssentralen hadde fått telefon fra en hyttebeboer om at det nå var to stykker som holdt på å ta en båt fra nabohytten.

Vi var ikke sene om å kjøre utover til stedet, endelig skulle vi få tatt noen av disse kjeltringene. Underveis ringte vi opp melder, og han forklarte at han fra nabohytten akkurat nå stod og observerte to lykter som holdt på rundt båten. Vi fikk forklart av melder hvor hytten lå, og ute i den delen av Skjærgården var både Pål og jeg meget godt kjent. Her var det muligheter for fangst. Zanto begynte også og røre på seg bak i buret, han kjente godt igjen kjøremønsteret; nå blir det jobbing.

Vel framme på stedet, det vil si så langt vi kom med bil, begynte vi og ta bena fatt. Vi tok oss raskt fram mot stedet, hadde en meget god taktisk framrykking over svabergene. Lyd og lysdisiplinen var vi meget nøye med og holde. Selv om det var sommernatt var det etter forholdene ganske mørkt, slik at vi måtte stanse flere ganger for og orientere oss, og ta ut retningen på nytt. Stedet vi skulle til var en liten holme som var broforbundet med fastlandet. Etter en stund nærmet vi oss broen, og der tok vi på nytt telefonkontakt med melder. Han kunne forklare at tyvene fremdeles var på stedet og at de hadde beveget seg rundt flere båter ved den samme hyttebryggen. De hadde lyst rundt båtene med lykter, og han mente at ved en anledning hadde han sett lys inne i en av båtene.

Da vi kom endelig kom fra til broen, oppdaget vi første hindring. Bruen var under reparasjon, slik at den var stengt for trafikk. Når jeg her sier stengt, så var den virkelig det. Det var satt opp en flere meter høy trevegg foran inngangen, og den var det ikke mulig og ta seg over. I dagslys, med tau og klatreutstyr ville vel muligens Pål og jeg kommet oss over, men vi hadde da måttet etterlate oss Zanto. Men hva gjør vel en stengt bro for to ”unge” operative politimenn som skal ut og pågripe båttyver?

Vi gikk raskt over til plan B. Under broen var det et lite sund, som var ca. 30 meter bredt. Sør og nordover langs dette sundet lå det brygger og der var det selvfølgelig nok av lånebåter. Vi har da rekvisisjonsmyndighet i slike tilfeller. Vi tok oss ned mot bryggene, og var selvfølgelig fortsatt opptatt av lys og lyddisiplin. Vel framme på bryggen begynte søket etter en ”lånebåt”.

Troen var fortsatt stor på at dette skulle gå bra. Jeg som tidligere båtfører, og Pål som bortimot er oppvokst i fjæra skulle nok klare å forsere dette hinderet. Søket etter lånebåt ble noe vanskeligere enn vi hadde tenkt. Det var flere som var bekymret for båttyver, og det var nesten ikke mulig og finne en båt som ikke var låst fast i store kjettinger. Til slutt fant vi en liten jolle som ikke var låst fast.

Lånebåten en 8 fots pioneer uten årer ble til slutt løsningen. Heldigvis hadde jeg sett at det lå et par årer i en annen båt lengre nede og jeg løp for å hente de mens Pål gjorde seg klar ved fortøyningen. Zanto dekket jeg på bryggen før jeg gikk. Jeg tok meg raskt fram mot båten som jeg viste hadde årer liggende. Plutselig forsvant bena under meg, jeg hørte et plask og kjente at vannet strømmet inn i kjeledressen, skoene m.m. Hva f… var det som skjedde? Da husket jeg, mens jeg hang i fingertuppene på bryggen. Her dreide jo bryggen østover, stemmer det. Pål slapp selvfølgelig det han hadde i hendene, og kom for og redde meg fra den sikre drukningsdøden. Zanto fant også ut at han ikke behøvde å ligge rolig på bryggen lenger, slik at han kom han også og gjorde et tappert forøk på og hjelpe Pål med å få meg opp av vannet.

Endelig på land, våt til skinnet tittet vi oss rundt. Det er ikke til og komme fra at om ikke lysdisiplinen var brutt så var i alle fall lyddisiplinen historie. Pål, som heldigvis hadde telefonen, ringte opp melder for å høre hva som skjedde ved båtene. Vi var ikke mer enn ca 100 meter i luftlinje fra de aktuelle båtene. Det var et svaberg foran oss som dekket synsfeltet til båtene, men lyden bar langt. Utrolig nok var det ingen reaksjon fra kjeltringene. De måtte sannsynligvis være døve. De fortsatte med det de holdt på med, lyse rundt ved båtene. Melder forklarte at det var to lommelyktlys, men innimellom var det også et tredje og fjerde lys kom fram. For godt til og være sant tenkte vi. Etter langt om lenge fikk vi sjøsatt 8-foteren. Jeg foran, Zanto i midten og Pål bak. Fribordet utgjorde da ca. 17 mm.

Etter 30 meters padling/roing var vi framme på holmen. Dette hadde gått greit, noen småproblemer hadde oppstått, men vi var framme. De siste 100 meterne mot hytten snek vi oss fram for og komme overraskende på tyvene. Zanto i tet i førerlinas lengde foran meg. Jeg krypende/ålende bak han og til sist Pål bak meg. Da hører jeg med et at denne gangen er det Pål som bryter lyddisiplinen. Det kommer et tydelig AU!, etterfulgt av noe bannskap jeg ikke kan skrive her. Jeg stanser opp og spør hva som har skjedd. Pål svarer at han fikk en gren midt i trynet. Grenen hadde satt seg fast i kjeledressen min, og da jeg hadde fått bøyd den nok slo den tilbake og da midt i nesa på Pål. Han sa at det gikk bra og at vi skulle fortsette framover så jeg tenkte ikke mer over det.

Endelig framme ved båtene, klare til angrep ser vi at kjeltringene har forsvunnet!

Vi satt oss ned på svaberget, tittet på hverandre og da ser jeg at Pål er skadet. Mannen har jo hele ansiktet dekket med blod. Det viste seg at greinen han hadde fått i nesen var fra en tornebuske. En av tornene hadde gått rett inn i nesa på Pål og lagd et hull som en 2 toms spiker hadde fått plass i. Der satt vi som sagt, Pål blødende og jeg søkk våt. Den eneste som hadde det bra var Zanto som løp glad og fornøyd rundt på holmen.

Mens vi sitter der ringer telefonen. Det er da melderen på andre siden av sundet. Han forklarer at han sitter i stuen og observerer oss, og han skjønner ikke helt hvorfor vi ikke tar kjeltringene som holder på med båten. Pål spør da melderen hva han egentlig mener.

Melderen på sin side lurer på hva politiet egentlig driver med. Han spør om vi ikke ser de lyktene ved båten. Vi går da de siste 5 meterne fram til båten og da ser vi det også.

morild :(mor- kanskje besl med norr marr 'sjø, hav') små lyspunkter som kan vise seg i havoverflaten når sjøen er i bevegelse, frambrakt av selvlysende plankton

Synet av morilden var veldig spesiell. Rundt båten lå den, og som melder hadde sagt, det var som to til tre lommelyktlys.

Dukknakket, våte og blødende forlot vi stedet, padlet på nytt over sundet, kjørte inn på egen stasjon og nektet å prate mer om dette.